Idrett er og skal være en viktig del av det man etter hvert har kommet til å kalle frivilligheten. En bevegelse som i stor grad bæres frem av frivilliges innsats. Der tilskudd og assistanse fra det offentlige er viktig og ofte helt nødvendig, men der det er ildsjeler som bærer virksomheten og som driver den fremover. For det er denne gløden som skaper glede for den store bredden og som skaper de store prestasjonene for de få toppene.

Uten frivillige stopper idretts-Norge

Det er så godt som umulig å tenke seg at så mange kunne ha hatt så stor glede av organisert idrett uten den enorme innsatsen som de frivillige har bidratt med. Og slik bør det også være. For mye av den innsatsen som trengs for å holde en idrettsklubb gående er av en slik karakter at det ikke er naturlig å kjøpe tjenesten. OK, man kunne jo kjøpt vaflene man solgte på arrangementer og pølsesalget kunne man sette ut til en lokal kjøpmann, men å ansette tidtakere, løypevakter og en lang rekke andre funksjonærer er ikke mulig. Ingen leverer den type tjenester på kommersiell basis.

Dessuten er det jo slett ikke bare i forbindelse med kamper, stevner eller andre arrangementer man trenger frivillige. Behovet er minst like stort i den daglige virksomheten. Så løsningen er og må være at mye av lasset må trekkes av utøverne selv eller kanskje enda mer typisk, av foreldre og søsken. Og i dagens hektiske virkelighet er det et dilemma for mange foreldre. Ikke bare er deres tid begrenset, men moderne unger skal jo være med på så mye forskjellig også. Man føler rett og slett ikke at man har tid og overskudd til å bidra. Barna og det eller de idrettsmiljøene de ferdes i, har imidlertid en soleklar berettiget forventning om at foreldre stiller opp og tar sin del av ansvaret.